”Kultur gir rammene – mulighetene, men også begrensningene – for pedagogisk arbeid” (Grøterud og Nilsen, 2001, s.184). I en travel skolehverdag kan det være vanskelig å få til endringer. Men allikevel klarer noen skoler å ta imot utfordringer og videreutvikle seg. Disse skolene har en skolekultur som er utviklingsorientert. Men noen skoler har ikke en slik skolekultur og tar ikke imot utfordringer, og blir dermed stående på stedet hvil. Disse skolene har en skolekultur med motstand mot endring. For å illustrere dette vil jeg vise en modell eller rettere sagt et bilde. Dette bildet symboliserer en beskrivelse av skolekultur i forhold til organisasjonsendring.
(Bjorøy, 2011)
Dette bildet viser en krabbe som prøver å komme seg opp av ei bøtte. Men krabben blir hele tiden dratt ned til bunnen av bøtta igjen av de andre krabbene. Dette blir et symbol på en skolekultur med motstand mot endring. Krabben som vil opp av bøtta kan symbolisere læreren som er utviklingsorientert og åpen for nye utfordringer og endringer. De andre krabbene i bøtta kan symbolisere kollegaene som viser motstand mot endring. De vil heller holde fast på det gamle, kjente og trygge.
”Endring av skolekultur er imidlertid ingen enkel prosess. Når ”kodebryterne” tar initiativ, kommer kodebevarerne” på banen, og ofte har de sterke kort på hånden: De har vanene, rutinene og tradisjonen på sin side” (Grøterud og Nilsen, 2001, s.184). Derfor kan det som lærer være vanskelig å komme med forslag til endring, fordi man hele tiden blir møtt med motstand av kollegaene.
Kilder:
Bjorøy, J.K. (2011). Endring og organisasjon. Høgskulen i Volda: Publisert som PDF i LMS
Grøterud, M. og Nilsen, B.S. (2001). Kap. 7 Skolekultur. I Ledelse av skoler i utvikling.
Oslo: Gyldendal Akademisk
Jeg synes bildet er en god illustrasjon på en (frustrerende) virkelighet mange kan oppleve.
SvarSlettEn videre tanke rundt illustrasjonen kan være om dersom krabba kommer seg ut av bøtta, vil den etter hvert føle seg ensom og komme tilbake, eller vil de andre krabbene følge etter?
For å spør litt mer akademisk: Hva skal til for at kodebevarerne endrer synspunkt?
Erstad skriver en del om dette. Spesielt spiller ledelsen (med rektor i spissen) en stor rolle. Og for å bygge enda videre på analogien og illustrasjonen: Dersom kanten på bøtta er lav vil det være enklere å komme seg ut for kodebryterne, og like fullt enklere for bevarerne og følge etter. Spørsmålet vi står igjen med da, er "hvem lager bøtta, og hvorfor er kanten så høy?"